Sommerens tur til Svalbard overgikk selv mine villeste forventninger. På diverse nachspiel hadde jeg kapret et sosialt meget kompetent crew. De siste dagene før avreise, ble hektiske, hadde plutselig mange ting som skulle være i orden før avgang. Fikk heldigvis god hjelp av Timo, som hadde kommet opp fra Hamburg noen dager før.

Resten av crewet (Nina og Øystein) kom om bord på avreisedagen, 22 juli. Det ble handlet inn mengder av mat og en del vin, nesten såpass at vi kunne ta en overvintring på Bjørnøya. Utpå dagen kom vi oss av gårde, fremdeles var det sol og stille vær, gikk for motor ut Altafjorden. Da vi rundet sørvestspissen av Sørøya fikk vi endelig seilvind, seilene kom opp og vi kunne stanse motoren. Tror at uansett hvor lenge jeg seiler vil jeg alltid føle en glede ved å stanse motoren og kjenne vinden i seilene. Etter noen timer derimot begynte gleden og avta noe... vinden bare økte på og bølgene vokste. Krabbene på Lopphavet ropte etter mat, og vi delte, om enn litt uvillig. Utenfor Sørvær revnet mesanseilet i et kraftig vindkast, og vi så litt mørkt på å skalle oss videre mot nord. Dette skulle jo være en lystseilas. Vi bestemte oss for å gå inn til Sørvær og ”stå han av”. To timer senere gled vi, bleke om nebbet, inn i havna og fikk fortøyd båten. Endelig kunne vi slappe av. Vi hoppet over middagen, og ikke lenge etter sov vi alle sammen.

 

Da vi hadde fått sovet ut, reparert seil og spist en bedre middag, kastet vi loss. Neste stopp var Bjørnøya. Vinden hadde moderert seg til liten kuling, men vi var i gang. Etter etpar timer var vi litt uheldige, fikk en ukontrollert jibb, det alderstegne storseilet ville ikke være med mer og en søm revnet i nesten hele seilets bredde. Dessverre var det også på oversiden av 3 rev. Beslo seilet på bommen og motorseilte videre med mesan og genoa.

 

Etter hvert ble vinden roligere og roligere, og da vi etter 55 timer fikk Bjørnøya i sikte hadde den løyet helt. Bjørnøya var utrolig flott, med dramatiske klipper på sørsiden, grotter, Perleporten og mengder av fugl. Vi gikk tett langs land, fra den Engelske syl til Sørhavna hvor vi kastet anker. Champagne og kanapeer på fordekket! Etterpå fikk vi jolla på vannet og kjørte en tur gjennom Perleporten, og for dere som ikke har vært igjennom, slapp helt av; det er lys på andre siden, og den er heller ikke så trang som mange mørkemenn vi ha det til! Vel om bord igjen ble det en bedre middag, og godt med rødvin, er vel unødvendig å si at stemningen om bord var upåklagelig. Ikke minst at vi hadde sluppet unna krabbematingen.

 

Etter en god natts søvn gikk vi over båten, storseilet ble sydd og vi var pånytt sjøklare. Startet ut fra Sørhavna med flotte vinder og sløret oppover i 6-7 knop, etter hvert dreide vinden mer nordlig og vi måtte stramme inn på skjøtene. Men alt i alt hadde vi kjempefine seilforhold nesten helt opp til Sørkapp, men der kom en del finnhvaler og skremte bort vinden. Etter etpar timer med hvalsafari, gikk vi for motor inn til Hornsund. Nok en god middag, tur i land på Gnålodden, og te på den polske forskningsstasjonen.

   

På vei opp til Longyearbyen tok vi en stopp i Trygghavna, vi hadde en fantastisk natt ute på Alkehornet, med masse; rein, rev, hoppende lomvi og glupske polarmåker, og sannelig ble det ikke skikkelig middag der også. Dagen etter gikk vi de 5 siste timene inn til Longyearbyen, fikk oss en plass ved gjestebrygga og en bedre middag i land. Nina og Øystein mønstret av og Eyvor og Kari kom på. Mat og drikke for enda en overvintring ble handlet inn og vi satt kursen videre nordover. Første stopp var i Forlandssundet, hvor vi ble liggende på svai ved siden av en fransk båt (S/Y Skadi). Vi var i land på Prins Karls Forland for å se etter hvalross, men det var ingen og se. Kom oss gjennom Forlandsrevet, i tett havskodde, uten noen form for dramatikk. Ute i rom sjø fikk vi igjen fin seilvind og lenset unna oppover langs Spitsbergen. Da vi dreide inn i sundet mellom Danskøya og Amsterdamøya ble vi kalt opp på VHF’en av Sysselmannens feltinspektører, og ikke lenge etter satt de i cockpiten og drakk kaffe. Begge to var kjenninger fra fastlandet. Feltinspektørene hadde base i Sallyhavn (N79’ 46’’) og vi seilte etter hvert dit, bre-is ble hentet og nok en flaske champagne ble mannskapets rov. Etter hvert fikk den også selskap av diverse andre slektninger.

 

Dagen etter ble vi med Petter og Håkon videre østover, på Norskøya fikk vi sett hvalross for første gang og bare noen minutter etterpå dukket en isbjørn opp fremfor båten. Guidene fikk adskillige stjerner i margen og ble lovet en ypperlig 3 retters middag om bord!

 

    Skipper Somby i Hamiltonbukta                        Hvalross på Norskøyene

På vei sørover overnattet vi i Virgohavna, var på land her en tur og kikket på kulturminner fra flere forskjellige polarekspedisjoner og fra hvalfangsttiden på 1600 tallet. Rolig og fint vær videre nedover, droppet innom Hamburgbucht slik at jentene kunne få bade.... altfor kaldt for lystbadere som Timo og meg.

Seilte videre ned til Ny-London i Kongsfjorden, utrolig vakkert landskap, med tre kronor drapert med strimer av polartåke. En liten rødvinshandel i Ny Ålesund ble det også tid til, før vi durte videre til Prins Karls Forland. Her ble det en pit-stop på Poole-pynten og hvalross-safari, fantastisk å være så nært disse store dyrene, selv om jeg ved neste anledning ikke skal plassere meg i le av en hvalross... det dufter ikke akkurat fioler av disse.

 

Da vi ankom Longyearbyen tok vi badstu på Funken, middag på Huset, barbesøk og nachspiel. Eyvor mønstret av, og på kom; Alfred og Siw. Etter litt supplering av proviant og vin, kastet vi loss igjen. Gikk for motor ut Isfjorden, men ute Barentsburg kom vi igjen inn i vinden, liten kuling rett i trynet. Men fikk opp seilene og slo oss langsom sørover. Neste stopp var Fleur de Lyshavna i Van Keulenfjorden, her hadde vi fått tips om et hvalkadaver hvor det var mye bjørn. Vi satt på en liten holme bare 60 m fra kadaveret og hadde 4 voksne isbjørner tett innpå oss, vanvittig flott naturopplevelse.

    Isbjørner på hvalkadaver

På vei ned mot Bjørnøya traff vi på små flokker av finnhval, de virket nysgjerrig og kom ofte helt inntil båten. Topp seilvind ned til Bjørnøya, var iland på Bjørnøya radio og hilste på, før vi dro ned til Sørhavna. Her ble det sightseeing og en aldeles fortreffelig middag om bord.

 

    Alfred rydder                                                    Kari

    Skipper Somby med kurs mot sør                        Siw og Timo i Kjøttvika

Da vi gikk ut fra Bjørnøya hadde vi omtrent ikke vind i det hele tatt, først etter 15 timer for motor kom vi inn i vinden og fikk heist seil. Helt herlig å seile med god vind og surfe på store bølger. Vinden holdt seg helt til vi rundet Tarhalsen og hadde kastet anker i Kjøttvika. Her hadde vi en skikkelig middag og slappet av litt før vi startet på den siste etappen inn til Alta.

Ankom Alta etter 25 dager og 1700 nm.

En fantastisk tur

Skipper Somby